vissheten av at det var siste natt i leiligheten, i Bangkok og i Thailand er nok grunnen.
Da jeg dro fra mamma og pappa på gardermoen for 6 måneder siden visste jeg at når flyet landet på gardermoen om 6 måneder kom de til å stå der, klare til å ta imot meg.
Det samme med vennene mine hjemme i Norge, selvfølgelig var det trist å reise, men jeg visste at jeg kom tilbake og at jeg kom til å se dem igjen.
Men hva med vennene jeg har fått i Thailand??
Jentene på Nådehjemmet?
Alle babyene deres?
våre faste massasje venner?
Vaskeridama?
Rotimannen?
Farangshappedama?
Ungdommene i kirka?
Presten og kona?
Starbucks folka?
Misjonærene?
Misjonærbarna?
Kollegane mine?
Barna i slummen?
Og ALLE vi har blitt så glad i og som har blitt endel av våres hverdag dette halvåret?
Kommer jeg til å møte de igjen?
Kommer jeg til vite hvordan det går med de???
Jeg kjenner at jeg har en klump i halsen idag.
Det er trist å reise, jeg skulle ønske jeg kunne ta med alle jeg har blitt glad i hjem til Norge..
Siste lek med barna
Siste dag på jobb
siste godklemmen<3
En venn i gata vår som sa at neste gang vi kommer til Thailand kan vi bare bo hos ho:)
Jeg kommer til å SAVNE STORT Thailand og alle de herlige folka jeg har møtt her nede!
